Å informere sine venner om sin beslutning

Hvordan skal man informere sine venner om en slik stor beslutning? Det syns jeg var vanskelig. Det føltes veldig trygt å være den eneste som visst hva jeg hadde bestemt.

Men på vårt jentemøte så ble diskusjonstema en annen vi kjenner som har hatt en slik operasjon. Jeg kjenner ikke han så godt, så jeg spurte ut ei av mine venninner på hvordan det har gått med han. Det var ikke bare bra, han har gått ned mange kilo, men har viss slittt litt med operasjonssåret i magesekken. (Det er en kikkhulsoperasjon, så det blir ikke store såret utad) Jeg måtte bare ta sats og hoppe i det. Fikk sagt at jeg også skulle ta en slik operasjon. De ble litt småsjokkert. For jeg er jo ikke SÅ stor. Og de har rett i det, jeg er ikke SÅ stor, men jeg er stor nok. For stor til hva som ansees som sunt. De spurte meg ut og forstod at jeg har satt meg godt inn i dette, både selve operasjonen, komplikasjoner som kan skje, og hva livet etter operasjonen vil bli. Siden min vekt hovedsakelig sitter på rompa og lårene så lurte de på om jeg faktisk ville gå ned der også. Jeg spurte ernæringsfysiologen på Aleris om det samme, og svaret ble at det er nok der det vil ta lengst tid, siden der er det mest og det sitter godt. Men en slik operasjon er en skikkelig underernærings operasjon, og kroppen må ta av det som allerede sitter på kroppen. Så da har den nok å tære på fra rompa og lårene mine ja!

Jeg var nervøs for å skulle fortelle de det, men det gikk fint. Har ikke informert min familie enda. Tror jeg tar det etter operasjonen. Må tenke litt på det. Vet ikke helt hvordan jeg skal få flettet det inn i samtalen. Vi bor på forskjellige steder i landet, så jeg ser de ikke så ofte og prater ikke så ofte med de heller. Så ingen av de oppdager at jeg er på sykehuset en natt, eller om jeg er sykemeldt. Høres dette rart ut? Ja, det gjør det, men det er ingen stor sak. Jeg er VELDIG selvstendig og lever mitt liv, og treffer de og har kontakt med de når det passer. Ingen vondt blod, og det er veldig hyggelig å treffe de når jeg gjør det. Men de er nok vant til at jeg lever mitt liv, og hører fra meg når jeg ønsker. De er der om jeg trenger de, og de vet at jeg er her om de trenger meg.

Så nå er venner informert, familien får jeg ta når det passer seg sånn :o)